Familien – Livets viktigste utviklingsgruppe

Et menneske er vanligvis knyttet til en familiegruppe, av to årsaker: For å avvikle karma og for å få det fysiske legeme som kreves, for å oppfylle hensikten med det nåværende liv.

Det er handlinger som driver mennesket frem mot fullkommenhet. I utallige inkarnasjoner handler mennesket til sin egen fordel. Senere i evolusjonen handler mennesket gradvis til gavn for familien og andre, som det personlig holder av og er knyttet til. Og deretter går det videre til en utviklingsperiode, hvor all aktivitet brukes til tjenestearbeide for menneskeheten.

Familiegruppens store betydning
På menneskehetens nåværende utviklingstrinn, har familiegruppen med dens særegne arv og karakteregenskaper, stor betydning for de fleste. Stort sett alle mennesker er inkarnert i en bestemt familie, etter eget valg. Det er to primære årsaker, til dette valget:

1. Sjelens ønske om å utligne karma, hurtigst mulig.
2. Sjelens ønske om å få et fysisk legeme,
som nettopp denne familie kan gi.

Det er dessuten to viktige grunner til, at familiegruppen er et viktig utviklingsområde ... og i åndsvitenskapen poengteres det igjen og igjen, at det åndelig søkende menneskes evne til å fungere i grupper, har stor betydning. Familiegruppen er derfor en viktig gruppe, for utviklingen av denne evnen. Men familiegruppen er ikke den eneste gruppen, et menneske er knyttet til. Ethvert menneske er en del av forskjellige grupper … ikke alene på det fysiske plan, men alle er dessuten tilknyttet grupper på indre eksistensplaner, det vil si grupper av mennesker som for tiden ikke er i inkarnasjon.

På det fysiske plan finnes følgende grupper:
Familiegruppen som mennesket vanligvis er knyttet til, av de to ovennevnte årsaker. For det første for å avvikle karma, og derfor kan sjelen velge å inkarnere i en familie som består av både venner og fiender. For det andre for å få et fysisk legeme, nøyaktig av den typen som sjelen krever for at kunne uttrykke seg etter planen, for det gjeldende liv; herunder styrker og svakheter, potensielle sykdommer, utseende etc.

Venner og omgangskrets – altså de mennesker som omgivelsene fører mennesket sammen med:
Venner, kolleger, naboer og bekjente − herunder de personene som et menneske kommer i kontakt med i en kortere periode, men som de aldri møter igjen. Inkarnasjonens oppgave i forhold til disse mennesker, er likeledes dobbelt. For det første skal karmisk gjeld utlignes, hvis den finnes. For det andre skal menneske teste sine evner … for eksemplet ved å påvirke og inspirere omgangskretsen i positiv retning – det vil si å erkjenne og praktisere ansvaret for å lede og hjelpe. På dette grunnlaget, er det mulig å bedømme handlinger og reaksjoner, evnen til tjenestearbeide og respons på omgivelsenes behov.

Verdenstjenergruppen – det vil si mennesker som arbeider for å forbedre menneskelige relasjoner, som et åndelig bevisst menneske kan være tilknyttet. Den form for grupper er fokusert på et bestemt åndelig eller sosialt arbeide, under en av mestrenes ledelse. Nybegynnere kan eksempelvis bli testet i religiøse grupper, men gruppene er ofte engasjert i sosialt arbeide som for eksempel nødhjelp, arbeiderbevegelsen eller innenfor et politisk område, hvor det arbeides for å forbedre de sosiale vilkår. Det kan også være aktivt engasjement i grupper, som arbeider med åndsvitenskap − eller i en av de mere banebrytende bevegelser, i verden. Det bevisste og handlende menneske, er på denne måten knyttet til tre primære grupper på det fysiske plan. Det er forpliktet overfor gruppene, og må utføre sin helt spesielle oppgave.

På astralplanet er mennesket tilknyttet flere grupper:
1. En familiegruppe på astralplanet (følelsesplanen), som i langt høyere grad er menneskets egentlige familie, enn den familien man er blitt født inn i på det fysiske plan. Når medlemmer fra en familiegruppe på astralplanet møtes på det fysiske plan, gjenkjenner de ofte spontant hverandre.

2. Den elevgruppe som mennesket er tilknyttet i lærdommens hall (den indre skole på astralplanet), hvor gruppen ofte mottar undervisning.

3. Gruppen av usynlige hjelpere (på de indre eksistensplan) som mennesket kan samarbeide med, samt Verdenstjenergruppen.

Tilknytningen til alle disse gruppene, medfører forpliktelser og oppgaver … og det anbefales å praktisere meditasjon som øker evnen til å utligne karma, skape klare visjoner, utvikle intelligent dømmekraft og en forståelse av det umiddelbart forestående arbeide.

På mentalplanet finnes følgende grupper:
1. En mesters elevgrupper som mennesket kan være tilknyttet, og som det kan samarbeide med. Det er som regel først tilfellet, når mennesket hurtig utligner sin karma og nærmer seg innvielsesveien. Meditasjon skal i dette tilfelle foregå direkte under en mesters veiledning. Og enhver instruksjon som følges uten å være tilpasset menneskets spesielle behov, innebærer faremomenter … fordi de vibrasjoner som aktiveres på mentalplanet og de krefter som skapes der, er langt kraftigere enn på de lavere nivåer.

2. Sjelegruppen som mennesket tilhører. Denne gruppen er i aller høyeste grad viktig, fordi det medfører at menneskets stråle (spesiell energimessig kvalitet) skal tas i betraktning ved valg av meditasjon. Sjelegruppen er menneskets egentlige familie.

Jesus – et hjemmemenneske
Jesus handlet som en idealkarakter – altså et eksempel til etterfølgelse. Selv om Kirken har valgt å overfokusere på hans lidelse og død, så var det hans liv som skulle inspirere menneskeheten.

I 30 år levde han fredelig, hjemme hos sine foreldre og gjennomlevde den vanskelige erfaring som hjemmelivet er … med dets monotone, rutinemessige trivialitet, dets krav om å underordne seg gruppens vilje og behov, og den offervilje, forståelse og samarbeidsånd det lærer én.
Dette er alltid den første leksjonen som enhver disippel, må lære. Før denne leksjonen er lært, er det ikke mulig å gjøre ytterligere fremskritt. Før menneskets guddommelighet er kommet til uttrykk i hjemmet og blant de som kjenner det godt og er dets nærmeste venner … kan man ikke forvente at den kommer til uttrykk, andre steder. Alle skal leve som «Guds sønner» i de omgivelser – uinteressante, triste og noen ganger frastøtende – som skjebnen har plassert mennesket i. Det er ingen mulighet for å være noe annet sted på dette stadiet av utviklingen.

Reisen begynner i hjemmet
Reisen begynner der hvor mennesket er plassert. Det finnes derfor ikke et sted, man skal unnslippe. Hvis man ikke kan gjøre gavn som disippel der man er, får man ikke andre sjanser … før man er i stand til det. Her møter man sin prøve – og her ligger tjenesteområdet. Mange ærlige og velmenende aspiranter føler at de kunne ha gjort et større inntrykk på deres omgivelser, og manifestere seg på en mer åndelig måte … hvis de hadde et annet hjem, andre omgivelser eller et helt annet miljø. De ønsker at de hadde giftet seg med en annen, at de hadde flere penger eller mer fritid, og at de ville møte større forståelse hos deres nærmeste. Og hvis de hadde en bedre helse, ville det ikke være grenser, for hva de kunne utrette.

En «prøve» er noe som utfordrer menneskets styrke, for å se hvor mye det har vokst. Prøven fremkaller det ytterste og avslører menneskets svakheter, og viser hvor det tar feil. I dag er det bruk for pålitelige disipler som er blitt prøvd, og som har bevist at de ikke bryter sammen, når de møter vanskeligheter og mørke tider.

Tingene er som de skal være
Mennesket har (når man er klar over det) akkurat de omstendigheter og det miljøet, hvor det best lærer å respektere det høyeste i seg selv. Mennesket har akkurat den kroppen og de fysiske betingelsene, som gjør det mulig for det … å la den iboende guddommelighet, komme til uttrykk. Mennesket har alle de forbindelser i verden og det arbeide som kreves, for å gjøre seg i stand til å ta det neste skritt på disippelskapets vei … det neste skritt mot guddommelighet. Før aspiranten forstår dette basale faktum og er tilfredse med et liv, hvor de lojalt og kjærlig arbeider for familien i hjemmet, så kan de ikke gjøre fremskritt. Før livets vei i hjemmet er betrådt ... stillferdig, med glede og uten selvmedlidenhet, får man ikke mulighet til å lære andre leksjoner.

Mennesket har selv ansvaret
Mange velmenende aspiranter må selv forstå, at de har ansvaret for mange av de utfordringene, de møter i livet. Mange blir overrasket over at de tilsynelatende, vekker motstand hos deres nærmeste. De jamrer over at deres forsøk på å leve et åndelig liv, studere, lese og tenke … ikke imøtekommes, med forståelse. Årsaken finnes som regel i åndelig egosime. De snakker for mye om deres åndelige streben, om seg selv. Og fordi de ikke oppfyller deres primære ansvar i familien, får de ingen forståelse for deres krav om tid til, blant annet å meditere. Familien skal være oppmerksom på, at de mediterer. Det skal være stille i huset. De må ikke forstyrres. Ingen må brase inn til dem. De arbeider jo åndelig!

Disse utfordringer ville ikke eksistere, hvis aspiranter minnes to ting: For det første, at meditasjon er en prosess som utføres stillferdig og regelmæssig i det menneskelige tankesinns skjulte tempel. For det andre, at mye ville være annerledes … hvis de lot være å snakke så mye om, det de gjør. Man må strebe for åndelighet i stillhet og holde seg selv som personlighet, i bakgrunnen. Man må organisere sin tilværelse på en måte som gjør det mulig … å leve som sjeler og bruke tilstrekkelig tid på å samarbeide med sjelen, samtidig med at man bevarer proportionssansen, bevarer sine nærmeste kjærlighet …
og oppfyller alle naturlige forpliktelser og ansvar. Selvopptatthet og for mye prat, er de klipper mange aspiranter midlertidig strander på.


Kilde: Visdomsnettet v/Erik Ansvang